Det regner ute. Jeg kan høre regndråpene treffer bakken, i det de er på vei ned. De treffer bakken med et plask som gjengir lyd. Det er stille ute, veldig stille. Akkuratt som alle har dratt sin vei. Det pleier å bråke her, biler, og folk som smeller igjen dører, lyden av barn, bråkete og massete barn, gress klippere, folk som snakker alt for høyt på en lørdags morgen. Men nå gjør det ikke det. Det er nesten alt for stille. Hadde ikke jeg hørt lyden av regndråpene skulle man trodd man var i ingenmanns land.
Er det ikke rart hvordan været kan påvirke humøret våres, hvordan det kan endre våre planer for dagen, eller får folk til å holde seg inne. Vel regnet bringer jo også med seg noe posetivt, det skyller vekk ting som har loggget i luften alt for lenge, det får planter og blomster til å gro. Og for den personen som er i en vanskelig periode blir regnet som et gjemme sted for ingen kan se ens tårer. Dessuten regnet gir oss også en god unnskyldning til å bare sitte inne og ikke gjøre noe, se en film drikke te eller varm sjokolade.
Men mens jeg sitter her og ser ut, og prøver og lytte etter alle lydene som til vanelig irrterer meg, vet jeg at jeg skulle ønske det var sol igjen, og at jeg ikke klaget på varmen mens vi alle hadde den. Men den kommer vel tilbake igjen snart, og da kan jeg fortelle dere alle hvor mye jeg savner det været jeg kan høre og se ut på nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar