Det er vinter, og den hvite snøen er det som lyser opp de grå'e skyene. Kulda kommer blåsende, men skjerfet holder kulda borte. Lyden av kram snø er den første lyden, i det skoen treffer bakken.
Og i det øyeblikket , glir øynene over det hvite landskapet, som holder de grå'e skyene unna, men likevel er de så altfor nær.
Skyene dekker over stjernene, og sola som er der for å lyse opp den grå vinterdagen..
Så synd at de grå skyene ikke vil forsvinne, nå har de jo vært her så lenge..
Dagene går, og lengselen etter sola/stjernene, og varmen som en gang var her blir sterkere. Det er så kaldt og grått her nå og skyene vil ikke forsvinne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar