Mørket faller, eller det har falt. Himmelen er ikke lenger den lyse blå, men den er mørk. Det er stille ute,barn og voksne sover nå. kl er tross alt kvart over tre på en fredags kveld. Nå er det ikke trafikk ute lenger heller. Men kanskje passerer det en bil nå og da, som gir lys på sin vei. Vel mens jeg sitter her, tenker jeg på mye. Mye som er forandret, noe til det bedre, annet til det verre. Ambisjoner som ikke blir noe til. Fordi nivået jeg står på er for lavt?
Vel.. Er så mye jeg skulle ønske og ikke minst gjort. Men det er kanskje for sent nå. Man bør ta de sjansene man får her i livet og gripe de, mens man har muligheten. Jeg kan se på noen å ønske jeg også bare kunne gjort noe slikt, uten og liksom i det heletatt tenke over ting. Hvorfor kan man ikke bare la ting gå sin gang, være lykkelig og le, uten å tenke så veldig mye over ting fodi man er redd?,, For det er vel det man er..
Redd man ikke er bra nok,redd for ta de gale valgene, redd for å mislykkes, redd for å bli såret, redd for å ta et valget forså være redd for å lykkes, for om man lykkes, hva vil da skje?
Det uventede? Det ukjente. Når man ikke lengre går på kjente veier, hvor alt er kjent og man kjenner det som sin egen inne lomme. Vel det ukjente er kanksje skremmende, men noen ganger må trørre og ta valg, besluttninger som fører til det ukjente, det som er mer skummelt enn det gode gammle for å komme et skritt nærmere det stede man til slutt vil nå, og være, kanskje til og med for alltid?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar